Hva er det med somalierne?

Forsker
Katrine Fangen er sosiolog og postdoktor ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo. Hun har forsket på somaliere i Norge siden 2003. Tidligere har hun undersøkt norske nynazistmiljøer.

Somaliere i Norge

* I januar 2007 var det 19656 somaliere i Norge (inkludert barn født i Norge av to somaliske foreldre).
* Omtrent halvparten har norsk statsborgerskap. De aller fleste har kommet til landet etter 1988. 55 prosent har kommet i løpet av de siste fem årene.
* Somaliere er den fjerde største innvandrergruppen i Norge.
* Rundt halvparten av norsksomalierne er under 20 år. Bare 643 er over 50 år.

Oslo 21.02.08 (kilden.forskningsradet.no) – Voldskriminelle menn, undertrykte slørkledde kvinner og mistilpassede barn og unge dominerer mange nordmenns forestillinger om norsksomaliere. Bak mediemyten har forsker Katrine Fangen funnet et mer nyansert bilde av Norges fjerde største innvandrerbefolkning.

«Hva er galt med somalierne?» Sosiolog Katrine Fangen har opp igjennom årene støtt på spørsmålet i en rekke sammenhenger: fra journalister, fra politikere og i hjelpeapparatet. Det har gjort henne både nysgjerrig og frustrert.

– Somaliere blir ofte beskrevet som en problemgruppe, på måter som ikke stemmer med mine erfaringer med denne gruppa. Det har gitt meg lyst til å nyansere bildet. Ikke minst har det gjort meg nysgjerrig på somaliernes egne beretninger, sier Fangen.

I sin ferske bok Identitet og praksis. Etnisitet, kjønn og klasse blant somaliere i Norge gir hun derfor ordet til et utvalg norsksomaliere, som får fortelle om sine liv. Boka er basert på et fire år langt feltarbeid, og livshistorieintervjuer med 50 somaliske kvinner og menn som lever i Norge.
«Påvirket av likestilling»

«Det er jo sånn at man stiller jo krav til damene og da (…) Man blir jo påvirket av likestilling. Her i Norge er det jo sånn at en familie ikke klarer seg hvis bare faren forsørger. (…) Alle sier jo at de skal være likeverdige. Eller ha likt ansvar, vi er jo likeverdige fra før av også.» («Abdulrahim»)

Denne unge norsksomalieren mannen opplever, i likhet med mange av Fangens informanter, at kjønnets betydning er en av de store forskjellene mellom Norge og hjemlandet. Abdulrahim er for «likestilling», forstått som at både menn og kvinner jobber og tjener penger. Denne holdningen deler han med mange av de unge norsksomalierne Fangen har intervjuet, og også en del av de godt voksne mennene, selv om mange av de sistnevnte har en tendens til å mene at likestillingen «går for langt» i Norge.

– De yngre opplever ikke nødvendigvis likestilling som noe som skiller det somaliske fra det norske. Det vesentlige skillet når det kommer til kjønn, går på seksualmoral, da særlig for kvinner. Unge menn har langt større spillerom på dette området, de kan tillate seg en friere livsførsel som ville bli sterkt sanksjonert dersom en ung norsksomalisk kvinne oppførte seg på samme måten, sier Fangen.
Frihet og kontroll

«De gutta her i Norge som jeg er venner med, de vil ha en dame som er selvstendig og kan ta vare på seg selv og ha et eget liv. Mens i Somalia så må hun kunne lage mat eller bare være hjemme og ta vare på familien sin og mannen sin.» (Saera)

Saera forteller at det å flytte til Norge har gitt henne større frihet som jente enn hun ville hatt i Somalia. Og det setter hun pris på, selv om balanseringen mellom frihet og kontroll kan være krevende, ikke minst i forholdet til foreldrene.

– Jeg finner store generasjonsforskjeller mellom de unge jentene og mødrene deres. De unge vil ha frihet og respekt, mens noen av foreldrene holder igjen. Samtidig er det andre, særlig av mødrene, som lar barna få stor frihet, forteller Fangen. Ayannas mor er et eksempel på det:

«Mora mi er en ganske åpen person. Hun har ikke vært så streng. Når jeg sier: ’Mamma, jeg skal ut og feste, jeg skal på diskotek’, så pleier hun å si: ’Gå og kos deg’. Vi pleide å ringe henne midt på natta, klokka fire, og si: ’Kan du hente oss?’ Hun pleide å komme og hente oss.»
Hodeplagget som sier «ærbar»

Men tross større frihet og relativt positive holdninger til likestilling hos både unge kvinner og unge menn, er kvinners ærbarhet fremdeles et særdeles viktig tema for de fleste av norsksomalierne Fangen har snakket med. Yngre kvinner er opptatt av å beskytte ryktet sitt mot anklager om manglende ærbarhet. Den utbredte bruken av både hodeplagget hijab og mer dekkende typer slør er delvis et utslag av dette behovet for å framstå som gode muslimske kvinner, ifølge Fangen.

– I visse tilfeller kan nok hijaben være et forsøk på å kompensere for brudd på de religiøse normene. Ved å dekke seg til, gjerne med lange skjørt i tillegg til hodeplagg, signaliserer kvinnene at de respekterer de muslimske normene for hvordan en god jente skal være. Flere av informantene påpeker at de blir møtt med mer respekt av eldre somaliere etter at de begynte å bruke hijab, selv om de fortsatt er den samme inne seg. Samtidig er det flere av de unge kvinnene som sier at de også må oppføre seg annerledes når de bærer hijab, det forplikter dem til en mer ansvarlig oppførsel. Fangen understreker at ønsket om å beskytte ryktet sitt bare er en av mange ulike begrunnelser for hijaben. Religiøsitet, protest mot det vestlige og mote er andre.
Omskjæring betyr mindre

Fangen tror imidlertid det er en sammenheng mellom det faktum at stadig flere somaliske kvinner dekker seg stadig mer til og det faktum at omskjæring ikke har samme betydning i eksil som det hadde i Somalia.

– Omskjæring har jo fungert som en slags garanti for kvinnelig ærbarhet. I Norge vokser norsksomaliske jenter opp uten å bli omskåret, og dette – sammen med den relativt liberale norske seksualmoralen – kan true det selvfølgelige ved unge jenters ærbarhet, sier Fangen, og legger til at det foreløpig ikke finnes sikker kunnskap om utbredelsen av omskjæring blant somaliere født i Norge.

Mange av Fangens informanter, ikke minst de unge kvinnene, opplever den store medieoppmerksomheten rundt omskjæring som ubehagelig. Samtidig opptar temaet dem.

– Både krigen i hjemlandet og det å flytte til Norge har fått mange til å skifte syn på omskjæring av kvinner. Tidligere tok de skikken som en selvfølge, noe man ikke stilte spørsmål ved, og det kommer også frem i intervjuene at det var noe mange unge jenter ønsket seg. Under krigen ble noen av dem vitne til omskjæringer utført under veldig risikable forhold, og slike traumatiske opplevelser var i seg selv en vekker som fikk flere til å bli kritiske til tradisjonen, forteller Fangen.
Tøffe og taleføre kvinner

Oppmerksomheten rundt både kvinnelig omskjæring og tildekking har etterlatt et temmelig forvrengt bilde av somaliske kvinner som spesielt undertrykte og stakkarslige, mener Fangen.

– Mange somaliske kvinner er både tøffe og taleføre, og på en del områder har kvinner også nokså stor makt innad i familien. Selv om kvinners politiske rettigheter står svakt i Somalia, har nomadekulturen tradisjonelt gitt kvinnene relativt stor frihet og selvstendighet.

I nomadefamilier, som tradisjonelt utgjør cirka 60 prosent av Somalias befolkning, følger mennene kamelflokken langt vekk fra teltplassene, slik at hjem og familie blir kvinners domene der de styrer det meste, sier Fangen. I Norge forskyves maktbalansen gjerne ytterligere fordi sosiale stønadsordninger gjør mange kvinner økonomisk uavhengige.
Menn uten jobb

Mange av norsksomalierne har bakgrunn fra nomadesamfunn. Overgangen derfra til det urbane, moderne Vesten er kanskje spesielt vanskelig for mennene. Mange sliter med å finne seg til rette. Bare 31 prosent av norsksomaliere er i arbeid, ingen andre innvandrergrupper har høyere arbeidsløshet. Fangen mener årsakene til den høye arbeidsløsheten er sammensatt.

– Hovedforklaringen er at over halvparten av somalierne har mindre enn fem års botid i Norge. De som har bodd i Norge lengst er i all hovedsak godt integrert. De som har kommet de siste årene er også dem som har opplevd lengst tid med et samfunn i total oppløsning, med nesten total mangel på infrastruktur, i hvert fall sør i landet. Selv i nord, der det har vært en sentraladministrasjon i 10-15 år, er det kun 20 prosent av befolkningen som får skolegang. Overgangen blir stor til et gjennomorganisert land som Norge.

Diskriminering og språkproblemer spiller også inn, ifølge Fangen.

– Noen somaliske menn vegrer seg for statusfallet som følger med lavstatusjobbene de tilbys i Norge, som er jobber de under ingen omstendighet ville ha takket ja til i Somalia, der det kun er folk tilhørende minoritetene som tar disse jobbene. Det er også en grunn til at noen menn foretrekker å leve på sosialstønad.
Skam og frustrasjon

«Pappa har aldri jobba, bare vært – jeg har ikke så god kjennskap til han egentlig. (…) Det var flaut da jeg var liten, husker jeg. Vennene mine var sånn: ’Hva gjør mammaen og pappaen din?’ Så jeg sa alltid at pappa er elektriker. (…) Det var mamma som pleide å spørre meg om livet og hvordan jeg har det – men pappa bare var der (…) på Grønland med de andre mannfolka.»

Som Fatoma forteller om her, er arbeidsløse menn en kilde til skam og frustrasjon for flere enn mennene selv. Mange av dem tilbringer som Fatomas far mye tid på café på Grønland i Oslo sammen med andre somaliske menn. Bruk av rusmidlet khat er relativt utbredt i dette miljøet.

– Dette er et ganske resignert miljø på mange måter. Mange av disse mennene har gitt opp å skaffe seg jobb, og går på café for å oppleve en annen form for fellesskap. De fleste ville nok aller helst hatt arbeid, mens noen synes også det er helt greit å leve på stønader, sier Fangen.

– En del av de mer ressurssterke informantene mine distanserer seg fra de khattyggende mennene på Grønland, fordi de bidrar til det stigmatiserte offentlige bildet av somaliere.
Byråkrati skaper problemer

Fangen trekker det innfløkte norske skatteregelverket som en annen årsak til den høye arbeidsløsheten.

– Terskelen blir for høy for den type entreprenørvirksomhet somaliere er kjent for – både i hjemlandet og i for eksempel Storbritannia. Dersom flere ble hjulpet i gang til å starte egen privat virksomhet, tror jeg vi kunne fått flere somaliske butikker og cafeer, for eksempel.

Blant norsksomaliske kvinner er det enda flere arbeidsløse. Mens 40 prosent av mennene har jobb, gjelder det bare drøyt 20 prosent av kvinnene.

– Også blant kvinnene er det mange som ønsker seg jobb, men ikke får det. Men jeg har også truffet på somaliske kvinner som er forundret og provosert over at det norske samfunnet forventer at de skal jobbe. Mange somaliere har sju-åtte barn, og det å ta seg av disse framstår som jobb nok, sier Fangen.

De yngre kvinnene Fangen har intervjuet er mer opptatt enn de eldre av å skaffe seg utdanning og jobb, og de fleste ønsker seg heller ikke like mange barn som mødrene deres har.

Kilde: kilden.forskningsradet.no/

Leave a Reply

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: